Nøkkelmysteriet

... Det suste så merkelig for ørene, det glimtet så rart for øynene, det dirret så forunderlig i kroppen.
Alt snurret rundt og rundt og rundt
Det ble mørkt - veldig mørkt før det igjen ble lyst.
- Hvor er vi? hvisket Thomas. Alt er så rart her.
- Vet ikke, svarte Henriette usikkert. Men jeg tror vi er ... er i en leketøybutikk som er veldig, veldig gammel. Det ligner på en prikk den jeg så inne i kalenderen.
- Drømmer vi? sa Thomas. Vi kan da ikke være inne i kalenderen?
- Vet ikke, svarte Henriette igjen. Rommet er temmelig likt det jeg nettopp så. Bare at dette er et ordentlig rom.
Thomas gikk bort til vinduet og så ut.
- Henriette, sa han og skalv en anelse i stemmen. Vi, jeg tror ... vi er inni kalenderen.
- Kanskje kalenderen er et kamuflert virkelighetsspill. Sånn virtuell reality spill, svarte søsteren.
En konvolutt ingenstederfra flagret ned i Henriettes hånd. Forsiktig snudde hun den rundt. Spent åpnet hun brevet og begynte å leses høyt: