Myten om Sisyfos

Med nytt innledende essay av Dag Solstad. FRA FØRSTE SIDE - Ja, fra første setning er Myten om Sisyfos en tekst som griper fatt i leseren med et dødsens alvor. Slik verkets undertittel angir, dreier det seg om et «essay om det absurde».
I Myten om Sisyfos tenkes det så å si på avgrunnens rand. Dette dødsens alvor er tilstede ikke bare gjennom tekstens høye trykk og temperatur. Både alvoret og døden tematiseres faktisk allerede i verkets åpningssetning: «Det finnes bare ett virkelig alvorlig filosofisk problem: det er selvmordet.» Også videre klinger alvoret og døden med i teksten - både i påvisningen av hvordan livets absurditet «kan slå hvilket som helst menneske i ansiktet på hvilket som helst gatehjørne», i den nådeløse demaskeringen av menneskets flukt fra det absurde, i diskusjonen av forholdet mellom det absurde og selvmordet, og i utlegningen av det absurdets etiske konsekvenser. For dypest sett er det i døden, i vissheten om menneskets dødelighet at følelsen av livets absurditet har sitt utspring. «Under det dødbringende lys fra denne skjebne, viser nytteløsheten seg.»
- Å avgjøre om livet er verdt å leve eller ikke verdt å leve, det er svaret på filosofiens fundamentale spørsmål. Eller er det det?

- Gjennom verkets første kapittel, «Det absurde og selvmordet», leder slike betraktninger Camus til en serie reformuleringer og presiseringer av utgangsproblemet:

- Er livet verdt å leve? Hva er sammenhengen mellom selvmord og mangel på mening? I hvilken grad er selvmordet en løsning på livets absurditet? Finnes det en logikk inntil døden? Hva menes så med «det absurde»?